Dette ifølge en oppdatert oversiktsartikkel som ble publisert i British Journal of Sports Medicine i januar 2016. Spiseforstyrrelser er en alvorlig psykisk sykdom.  

    Dødeligheten er uakseptabelt høy, og tilstanden kan medføre betydelig sykelighet, skriver forfatterne. Sammenlignet med personer som ikke utøver sport, har både kvinnelige og mannlige idrettsutøvere høyere risiko for å utvikle spiseforstyrrelser. Dette gjelder særlig utøvere som deltar i idrett der lav kroppsvekt eller magerhet gir fordeler i konkurransesituasjonen.

    Screening for spiseforstyrret atferd, spiseforstyrrelser og relaterte helsekonsekvenser bør bli en standard-del av undersøkelser før konkurranser. Leger bør derfor være kjent med de oppdaterte kriteriene for spiseforstyrrelser, skriver forfatterne av oversiktsartikkelen.

 

Også menn rammes

Tiltak for å forebygge spiseforstyrrelser bør rettes mot idrettsutøvere, trenere, foreldre og idrettsadministrasjonen og bør fokusere på utvidet kunnskap om sunn ernæring som støtte for ytelse i idrett.

I følge Folkehelseinstituttet har vi i Norge omtrent 50 000 norske kvinner med spiseforstyrrelser. Men tilstanden blir ofte holdt hemmelig, og man regner med at det kan være store mørketall. Spiseforstyrrelser er vanligere blant idrettsutøvere enn blant de som ikke deltar i idrett. En tidligere studie av Sundgot-Borgen fant at forekomst av spiseforstyrrelser i estetiske idretter og vektavhengige idretter var på 25 prosent, mot 12 prosent i andre idretter. Nyere forskning har i økende grad også sett på forekomsten av spiseforstyrrelser blant menn, og også der viser det seg i økende grad å være et betydelig problem. Ulike studier har vist at særlig menn som utøver idrett der det er en fordel å være lett, vektklasseidretter og utholdenhetsidretter, rammes.

 

Reviderte kriterier

 

Kriteriene for anorexia nervosa har vært gjennom flere revisjoner. Et av kriteriene er en vekt som er lavere enn minimal normal vekt hos samme aldersgruppe (voksne/ungdom/barn). Mangel på menstruasjon er ikke et kriterie lenger. Studier har funnet at kvinner med symptomer på spiseforstyrrelser som fortsatt hadde menstruasjon, ikke skilte seg betydelig fra kvinner med spiseforstyrrelser som hadde mistet menstruasjonen.

    I den nye definisjonen av bulimi er den påkrevde hyppigheten av overspisings-episoder og kompensasjonsatferd satt fra to ganger i uken til en gang i uken, i en tre-måneders periode.

I tillegg til anoreksi og bulimi kommer også kategoriene "andre spesifikke spiseforstyrrelser" og "uspesifiserte spiseforstyrrelser".

 

Vanlige følgetilstander

 

Det er vanlig at personer som lider av spiseforstyrrelser, også har andre psykiske helseproblemer som depresjon, angst, tvangslidelser og rusmiddelbruk. I tillegg kan eksisterende sykdom øke sannsynligheten for spiseforstyrrelser og bidra betydelig til sykelighet ved spiseforstyrrelser. For eksempel har personer med type 1-diabetes høyere risiko for spiseforstyrrelser. En tysk studie har vist at en av tre kvinner med type 1-diabetes, og en av seks menn med type 1-diabetes har spiseforstyrrelser og insulinrestriksjon. 

    Magetarmlidelser som kronisk forstoppelse, syrerefluks til spiserøret, cøliaki, laktoseintoleranse, forsinket tømning av magesekken, kan alle oppstå på grunn av spiseforstyrrelser, og i noen tilfeller forutgå en spiseforstyrrelse.

    Hos kvinner som har spiseforstyrrelser - særlig de som har et begrenset matinntak, er den kvinnelige utøvertriaden en vanlig konsekvens. Dette har altså en negativ effekt på skjelettet og på reproduksjonshelsen.

    Forskerne skriver videre at idrettsutøvere med anoreksi og kroppsmasseindeks under 16,5, og de med bulimi som innebærer renselse av tarm og magesekk fire ganger om dagen eller mer, kategorisk bør hindres i å delta i idrett.  

    Personer med spiseforstyrrelser presterer også dårligere, og de har høyere skadeforekomst.

 

Behandling

 

Forfatterne anbefaler tverrfaglig behandling ved spiseforstyrrelser, gitt i samarbeid mellom lege, ernæringsfysiolog og psykolog. For yngre pasienter som fortsatt bor sammen med foreldrene, er engasjement og samarbeid med foreldre avgjørende.

    I oppsummeringen skriver forfatterne at spiseforstyrrelser har en uakseptabelt høy dødelighet, og at det er en tilstand som kan føre til betydelig sykelighet. Idrettsutøvere har større risiko for spiseforstyrrelser på grunn av press for å oppnå en kroppsfasong som optimaliserer ytelsen. Idrettsmedisinere spiller en nøkkelrolle i evaluering, diagnose og behandling - inkludert klarering for når utøveren kan delta i idretten sin igjen. Ved å bruke etablerte anbefalinger om når utøveren kan komme tilbake til idretten, kan dette lette vanskelige avgjørelser og fremme åpenhet og ansvarlighet til støtte for en sunn idrettsutøver.